Poteten er skyld i høstferien
Starten på høstferien
Er spanske conquistadorer, egentlig på jakt etter gull i Sør-Amerika på 1500-tallet, ansvarlige for at norske skoler i dag har høstferie?
Svaret er ja, i hvert fall hvis vi strengt følger årsaksrekken baklengs.
Usvikelig sikkert er det i hvert fall at norske skoler har høstferie. En ferie som i løpet av noen tiår er blitt hetende høstferie - men som tidligere het potetferie. Fordi den i tid foregår samtidig med en viktig del av potetinnhøstingen i Norge, rett og slett fordi skolebarn ble brukt som potetopptagere og ekstrahjelp.
En plikt
- Vi gjorde nyttig arbeid på gårdene som hadde behov for oss, minnes Alfred Oftedal Telhaug. Han er skolehistoriker, født i 1934, og minnes sin "ferie" i potetåkrene på Karmøy i årene like etter 2. verdenskrig. - Det skjedde i skolens regi og fremsto som en plikt, sier Telhaug, som plukket poteter i de øverste klassene på folkeskolen og de nederste på realskole.En slik innsats vil dagens skolebarn neppe kalle ferie, dessuten var forskjellene betydelige mellom bygd og by: Telhaugs ektefelle, Karin, født få år senere og oppvokst ved Bislett i Oslo, ble aldri satt til potetplukking; i byen var potetferie simpelthen ferie.
Uklar opprinnelse
Mens potetplukkingen gradvis ble omformet til ferie også på landsbygda, er det usikkert, altså når vi historisk beveger oss motsatt vei, når skolebarnas organiserte potetplukking tok til. Aftenposten har vært i kontakt med et solid knippe historikere, etnologer og skolefolk, men opprinnelsen til "pottitferien" kan ingen av dem fortelle noe konkret om. Men sikkert er det at potet-onna har samlet barn, unge og voksne til felles innsats på jordene, her snakker vi om tradisjon. Behovet for arbeidskraft var stort, og de unges innsats henger tett sammen med potetens utrolig sterke stilling i Norge. Den var overalt. Og kunne brukes til nesten alt - derav uttrykket om anvendelige folk; "han er som poteten".Finnes det i det hele tatt noe mer "heilnorsk" og flernyttig enn poteten? Mat, viktig som dyrefôr - og industriell råvare. Og slik har det vært i årtier, ja, århundrer. Da norsk jordbruk ble lagt om i årene fra 1850, med større vekt på engdyrking, økte potetarealene over hele landet. Ikke minst ble matpoteter et viktig salgsprodukt til en voksende bybefolkning.
Nødproviant
Beveger vi oss videre bakover i tid, står årene 1807-14 frem som viktige. Dette var de såkalte nødsårene i Norge da mange kornavlinger sviktet.Ikke minst fattigfolk ble klar over at poteten kunne gi mat når kornet uteble, og den kunne dyrkes på barske steder. Den tålte regn og kulde, og trivdes lenger mot nord og høyere til fjells enn kornet. Potetene ble tørket og malt, bakt med i flatbrødet og lurt inn i grøten.Men det var først da den fant sin venn i matfatet, den salte silden, at det tok av. Sild og kokte poteter fylte norske matbord i årevis, særlig ble retten næringsrik dagligkost for fattigfolk. I 1835 sto poteten for 26 prosent av matenergien i norsk jordbruk.Så de fikk altså rett, potetprestene som på 1700-tallet ivret for knollenes utbredelse i Norge. Mange bønder var skeptiske, men da presten Peder Harboe Hertzberg i 1774 skrev boken "Underretning for Bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge", kom den i flere opplag. Da var det gått drøyt 30 år siden den første potetdyrking vi kjenner til i Norge (i Vinger i Solør).
Traust
Poteten er blitt kalt traust, og den var i hvert fall ikke påfallende kjapp i steget på veien mot Norge. Rundt to hundre år brukte den på å tilbakelegge distansen fra Spania. Det var nemlig der den ble tatt i land i Europa i første halvdel av 1500-tallet. Medbrakt på de spanske skipenes hjemferd fra Sør-Amerika. Der de spanske conquistadorene jo ikke lette etter frukt og grønnsaker, men etter edelt metall. Mens de røvet inkaenes gull, ble de oppmerksomme også på poteten. De lærte å bruke den som mat, den egnet seg dessuten som sjømannskost, inneholdende C-vitamin som den jo er.
. . . og avansert
Men inkaene, de trodde på poteten. I store seremonier æret de potetguder, potetens viktige plass i folks hverdag ble reflektert i religion, kunst og språk. Etter flere tusen år med poteterfaringer (forløperne til dagens middagspoteter dukket trolig opp i Andesfjellene for ca. 8000 år siden), hadde kultursamfunnene i Sør-Amerika utviklet ulike dyrkingsmetoder og lagringsteknikker.Et ukjent antall potetsorter var også tilpasset ulike høydesoner og klimatiske forhold. Avansert, rett og slett. Og kanskje en historie å krydre måltidet med når norske barn pirker uengasjert i de kokte potetene i høstferien?
Kilde: Aftenposten.no